Vi ere en Nation, vi med?

To flagg
Foto: Jurddabeassi

Ikke ulikt den årlige flaggdebatten 17. mai, har vi fått en egen årlig navnedebatt 6. februar. Gjennom årene har kritiske røster forarget seg over at samene feirer sin nasjonaldag. FrPs Claus Jørstad hevdet i 2006 at det nærmest er et singal om opprettelsen av en egen samestat, og Altapostens Arne Reginiussen skrev senest nå i februar at Sametinget “hever seg over norske myndigheter“, når de bruker begrepet Samenes nasjonaldag i stedet for Samefolkets dag.

Bakgrunnen for debatten ligger i en språklig misforståelse. For både FrP-politikeren, Altaposten-journalisten, og en haug med andre samfunnsdebattanter, greier ikke å skille mellom begrepene nasjon og nasjonalstat. Nasjon er et begrep som betyr slekt, herkomst eller folkestamme. En nasjon er en gruppe mennesker med felles språk, kultur og tradisjoner. Det er ingen tvil om at samene er et folk med felles språk, kultur og tradisjoner. Til og med kritikerne innrømmer at samene er et folk, når de bruker navnet Samefolkets dag. Per definisjon betyr Samenes nasjonaldag og Samefolkets dag akkurat det samme!

Det er altså viktig å skille mellom begrepene nasjon (folkestamme) og stat (autoritet med suverenitet over et område), eller for den saks skyld nasjonalstat (stat bygd rundt en nasjon). Kritikerne kunne tatt seg bryet med å slå opp i ordboka før de går ut og forlanger at vi skifter navn på dagen. De kunne også slått opp i lovverket som også omtaler dagen som samenes nasjonaldag. Disse tilsynelatende svært norske nordmennene, som hverken kan sitt eget språk eller sine egne lover, baserer hele debatten på følelser og synsing. Fakta er at samene er en nasjon, nordmenn er en nasjon, og at vi har to nasjonaldager i Norge. Du trenger ikke like det, men det er irrelevant.

Få på plass samiske skilt!

Foto: Inga Skålnes
Foto: Inga Skålnes

Det er over 20 år siden de første kommunene ble innlemmet i det samiske språkforvaltningsområdet. I oktober kom rapporten Samiske tall forteller 6, som presenterer en oversikt over samiske trafikkskilt i de seks kommunene som har vært en del av forvaltningsområdet fra starten av.

Det er tre lovverk som berører skilting på samisk i forvaltningsområdet; sameloven,  stedsnavnloven og kommuneloven. Førstnevnte likestiller norsk og samisk språk i forvaltningsområdet, og sier at kunngjøringer (som for eksempel skilt) skal være både på norsk og samisk. Stedsnavnloven sier at samiske og kvenske stedsnavn som blir brukt blant folk som bor fast på eller har næringsmessig tilknytning til stedet, skal til vanlig brukes av det offentlige på for eksempel skilt sammen med eventuelle norske navn. Kommuneloven legges til grunn når kommuner vedtar flerspråklige kommunenavn, og innebærer at alle skilt til disse kommunene skal være på de vedtatte språkene.

Samisk skilting er altså godt ivaretatt av lovverket. Så hvordan er situasjonen etter to tiår? Blant mange tall presentert i rapporten, kan vi for eksempel se på hvordan skiltingen er i forhold til sentrale stedsnavn i kommunene, steder som Olmmáivággi/Manndalen, Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Leavdnja/Lemmijoki/Lakselv , Deanušaldi/Tana bru og Vuonnabahta/Varangerbotn. I følge Samiske tall forteller 6 er andelen der disse stedsnavnene er skiltet på samiske eller flere språk som følger:

Stedsnavnskilt
82%
Veivisningsskilt
41%
Avstandsskilt
16%

Ut i fra grafene ser vi at det fortsatt er store mangler på skiltingen, i alle tre skiltkategoriene. Hvorfor er ikke flere skilt samiske eller flerspråklige? Er det tekniske utfordringer, dårlig tid eller rett og slett kostnadshensyn?

Selv om det i noen tilfeller er slik at kommunene er trege med å vedta parallelle samiske navn, er ikke dette gjeldende for eksempelet ovenfor. Ansvaret ligger hos Statens vegvesen, som har en lovpålagt oppgave å sette opp samiske skilt på riks- og fylkesveger. Loven sier riktignok ikke når de må gjøre det, men 20 år er urimelig lang tid. I flere tilfeller har Vegvesenet til og med satt opp nye skilt uten å ta med de samiske navnene. I rapporten nevnes for eksempel et nyere skiltsett i Sør-Varanger som skilter til Kirkenes både på norsk og russisk, men til Tana bru kun på norsk. Tana bru har et vedtatt samisk navn, Deanušaldi, som etter loven skal inkluderes i skiltingen. Å skilte til Kirkenes på russisk er derimot hverken forankret i loven eller i Vegvesenets egen vegnormal. Det er vanskelig å forstå hvorfor Vegvesenet har gjort dette valget, men det russiske skiltet er et bevis på at det ihvertfall ikke kan begrunnes med hensyn til kostnader eller tekniske utfordringer.

Vi kan altså oppsummere med at det ikke er kostnader, det tekniske eller tid som er utfordringen, så da gjenstår kanskje bare Vegvesenet i seg selv. Undersøkelsen tar kun for seg kommunene som har vært med i forvaltningsområdet fra starten av, og det er ikke grunn til å tro at situasjonen er bedre i kommunene som har kommet til senere. For å få fart på samisk skilting, kan det være en idé å flytte myndigheten til å vedta samiske stedsnavn fra kommunene til et annet organ, men prosessen vil ikke gå fortere før Statens vegvesen faktisk gjør jobben sin. Sametinget, politikere og media bør legge større press på Vegvesenet for å få på plass noen av de kanskje mest synlige markørene på at vi er i Sápmi.

Har Sametinget glemt Internettet?

Folk i dag kan ikke leve uten mobiltelefon og Internett. For mange anses dette som en av de viktigste sosiale arenaene i dagliglivet, og det brennes av mange timer på sosiale medier, nettaviser og surfing. En typisk norsk ungdom bruker i underkant av tre timer på nettet hver dag! (1) Viktigheten av Internettet i dagliglivet kan derfor ikke overdrives på noen måte.

Man skulle da også tro at den digitale verden hadde stor prioritet hos Sametinget. I deres egne mål (2) heter det at de skal bidra til at «samisk er et naturlig språk på alle arenaer» og  «samisk språk er et fullverdig bruksspråk i dagliglivet». Det digitale aspektet som altså er en stor del av dagliglivet til folk, men nevnes ikke spesifikt med et eneste ord i budsjettet. Det kunne jo likevel hendt at Sametinget til tross for vage formuleringer hadde noen målrettede bevilgninger.

Språkmidlene utgjør den nest største posten på Sametingets budsjetter og er i overkant av 65 millioner kroner. Dersom man ser på prosjekter som direkte har noe med digitalisering av språket å gjøre, utgjør disse 2,3% av det totale budsjettet (ordlista Risten og prosjektet Talesyntese), hvis man ikke tar med de deler av tospråklighetsmidlene kommunene får og bruker til å oversette nettsidene sine.

Om Sametinget ser for seg at et fullverdig brukspråk i digital sammenheng er en samisk ordliste (Risten), samisk retteprogram (Divvun) og kommunale nettsider på samisk, lurer jeg på om de noen gang har vært online.

Hva med å sette av midler til verktøy og plattformer folk faktisk bruker. Oversettelse trenger ikke å være så komplisert. Man kunne ha finansiert enkle prosjekter som oversetter de mest brukte sosiale mediene, nettsidene og nettlesere, eller mer kompliserte ting som en samisk T9-ordliste til mobilen, samiske versjoner av operativsystemene Windows, Android og MacOS/iOS.

Sametinget må slutte å leve på 90-tallet. Hva med å droppe samiske oversettelser av sakspapirer og annet byråkrati som ingen leser og heller bruke disse pengene på tiltak som virkelig påvirker den daglige språkbruken vår. Ikke gjør samisk om til et museums- og forvaltningsspråk, men til et levende språk!

  1. http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/201105/10/
  2. http://www.sametinget.no/content/download/914/8853/version/2/file/Sametingets+budsjett+2012.pdf

Kiwi-kofte og Palestinaskjerf

Halloween-kofta fra Texas og Kiwi-kofta skapte begge så stor debatt i det samiske miljøet at det nådde riksmedia. Bruk av samisk kultur og symboler utenfor Sápmi blir fort lagt merke til og debattert her hjemme. Mange i den samiske samfunnseliten mener at det er samene selv som skal bestemme hvem som kan få bruke kofte. Nylig uttalte ansvarlig for Samerådets menneskerettighetsarbeid, Mattis Åhren, til NRK Sápmi at “Generelt er det forbudt for andre enn samer å bruke koften. Dette gjelder også plagg som ligner.”.

Tatt i betraktning at samisk kultur har vært og er til en viss grad fortsatt truet av storsamfunnet, er ikke sterke reaksjoner fra samisk hold en overraskelse. Det er helt naturlig med en viss skepsisisme mot masseprodusering av et symbol som kofta er. Likevel hjelper det ikke saken at samiske “talsmenn” går hardt ut i media og hevder bastant at de har retten til å definere hva andre kan ikle seg og hvem som kan produsere et plagg som ligner på kofta. Unyanserte og delvis feilaktige ytringer som dette skaper ikke forståelse for saken, men latterliggjør den. Det hadde ikke gjort noe med en mindre dramatisk og mer saklig tilnærming.

Nasjonale klesdrakter er blitt kopiert og brukt av andre kulturer uten at dette blir regulert av noen. Det kryr av nordmenn i lederhosen på Oktoberfest, samiske barn leker cowboy og indianer og raddiser er innrulla i Palestinaskjerf uten å noen gang ha satt sin fot på Vestbredden. Man trenger ikke å like det, men det er ikke alt Sametinget kan styre. I stedet for å bruke ressurser på å etablere organer og redskap til å regulere koftebruk utenfor Sápmi, burde vi kanskje heller brukt disse ressursene på å styrke koftebruken i Sápmi!

For ordens skyld vil jeg nevne at heller ikke jeg liker Texas-kofta, og på ingen måte støtter en slik produksjon.