Saka: Leder for Amnesty Internationals ungdomsgruppe i Tromsø og nestleder i Tromsø Unge Venstre Synne Eilertsen har spredd samevitser fra sin twitter-konto. Nordlys tar tak i saka og legger den på sine nettsider. Under saka strømmer kommentarene fra nettdebattantene inn. De fleste av dem er sympatierklæringer for Synne Eilertsen. De forsvarer det hun har gjort. Det må være lov å vitse litt med samene. Samene er jo så selvhøytidelige, de tåler ikke en spøk.
Det er altså samene som er problemet. De tåler ikke spøk. De er selvhøytidelige. De tar for mye plass. De har bare godt av å jekkes ned et par hakk. Men hva er det som gjør at mange reagerer på nyheta om at en ung politiker i Tromsø har spredd noen samevitser på Twitter?
Om man skal skjære saka ned til beinet og ikke gjøre dette til ei lang utredning som starter med den historiske diskrimineringa av samene og munner ut i nåtidens underrepresentasjon av samer og samiske interesser i det norske samfunnet, kan man si det slik: Problemet med denne saka er ikke at samer er hårsåre og ikke tåler å høre en samevits. Problemet er i hovedsak sammensatt av tre faktorer:
1. Det er ikke snakk om en enkelt vits. Det er en strøm av nedsettende vitser om samer.
2. Hun innehar et lederverv i Anmesty International, en organisasjon som har som formål å hjelpe nettopp vanskeligstilte og diskriminerte grupper.
3. Hun er nestleder i Tromsø Unge Venstre, et parti som brukte mye av valgkampen i høst på agitasjon mot innlemmelsen av Tromsø kommune i forvaltningsområdet for samisk språk. (Et vedtak om innlemmelse var allerede gjort av det rødgrønne flertallet i Tromsø kommunestyre før valget. Venstre var et av flere partier som gikk til valg på å trekke tilbake denne søknaden og var en del av ei høyreblokk som til tider kjørte en knallhard retorikk mot den samiske språksaka. Høyresida vant valget og med Venstre-byråd Jonas Stein Eilertsen i spissen var det nye bystyrets første sak å trekke søknaden om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk, for på denne måten å skåne Tromsøs befolkning fra å måtte se samiske navn på skilt i kommunen.)
Når alt er sagt, Synne Eillertsen er 18 år og så graverende er ikke dette, men det bør gis en klar beskjed som går ut til både henne og andre i de aktuelle organisasjonsapparatene at denne typen oppførsel ikke kan tolereres. Det kan virke som ei fillesak, men for samer i Tromsø som har opplevd en god porsjon hets det siste halve året, ikke minst gjennom kanaler på internett, føles dette som nok et spark mot ei minoritetsgruppe som ligger nede og mot et språk som står i fare for å dø ut.
Selv om disse vitsene muligens ikke representerer unge Eilertsens syn på samer, må man i alle tilfeller kunne si at denne typen vitsing er særdeles uaktsom når den kommer fra hennes posisjon og det viser en totalt manglende evne til å lese politiske situasjoner.
Jeg håper Amnesty International, Unge Venstre og Venstre tar tak i denne saka internt og bruker den til å spre bedre holdninger til Norges egen urbefolkning og en større grad av politisk finfølelse i de respektive organisasjonene.
Det er ikke Synne Eilertsen det er noe galt med. Hun er ung og virker som en engasjert og driftig politiker. Men som ungdom flest farges hun av miljøet hun bebor. Det er noe med klimaet i Tromsø og ellers i Nord-Norge som gjør det så enkelt å vitse med samer. Det er dette klimaet vi må gjøre noe med. Spørsmålet man må stille er hvor disse vitsene kommer fra. Hvor skapes presedensen for at det er greit for en ung venstrepolitiker og amnestyaktivist å spre en tirade av nedsettende vitser om en utsatt minoritet til sin vide bekjentskapskrets? Og ville det være presedens for dette dersom den aktuelle minoriteta ikke var samene?
Så kan vi la Synne Eilertsen lære av sine feil og ellers få være i fred.
(Dette ble skrevet som et leserinnlegg til avisa Nordlys)