Overvurdering av Sametingets makt

Blant alle feilopplysninger i den samepolitiske debatten er det kanskje navnet til samenes folkevalgte organ som har skapt mest forvirring. Ved bruk av ordet ting vekker man raskt assosiasjoner til Stortinget og fylkestingene, og Sametinget blir slik kanskje tildelt mer makt av folk flest enn det egentlig har.

Allerede for tusen år siden ble ordet ting brukt om en folkeforsamling med dømmende og utøvende makt. Ordet har overlevd og blir i dag brukt av alt fra Idrettstinget og Elevtinget til Stortinget og Fylkestinget. Også samenes folkevalgte representanter er samlet i et ting.

Jeg skal ikke motstride at Sametinget er et ting. Det er jo en folkeforsamling som utøver makt, men er ikke lovgivende. Sametinget forvalter ressurser spesifikt til samiske formål, og fungerer som en samisk stemme ovenfor øvre myndigheter. Slik sett har det en lignende funksjon som Fylkestinget som har til en viss grad den samme rollen ovenfor fylkets innbyggere, men likevel langt ifra den makta Stortinget har.

Problemet med bruken av ordet ting er at mange tillegger Sametinget mer makt enn det egentlig har. Der Stortinget og Fylkestinget utøver makt over et område hvor beboerne har stemmerett i organene, opererer Sametinget i områder hvor en stor del av befolkninga ikke har stemmerett i Sametinget. For den som da ikke har stemmerett i Sametinget, oppleves dette naturligvis udemokratisk. Skal man ha et ting som styrer over deg, skal man og ha noe å si i dette tinget. Sametinget må derfor være spesielt klar på rollen sin.

Til tross for misforståelser navnet kan skape, er det hverken et galt navn å bruke eller noe særlig sannsynlighet for navneskifte. Det er bare blitt solgt på feil måte til allmennheten. Muligens ble det ikke solgt i det hele tatt. Løsningen blir da å endre folks oppfatning av Sametinget. Her har samiske politikere, særlig de i maktposisjoner, nærmest vært fraværende. Det nytter ikke å overlate denne jobben til skoleverket og media. Informasjon om Sametingets rolle og hvilken makt det egentlig besitter er noe som må formidles til folk dersom man skal ha samme utgangspunkt i samepolitiske debatter.

Så lenge Sametinget velger å ikke delta i debatter mot mennesker og organisasjoner som sprer usannheter, hverken ved å korrigere usannhetene eller svare på tiltale, kan man heller ikke forvente at folk skal diskutere samepolitikk med riktig faktagrunnlag. Folk vil være skeptisk til Sametinget så lenge de tror det er et organ som gir samer mulighet til å styre over ikke-samer.

Språk og makt – diskriminering i Sápmi

Det kulturelle og etniske nåløyet i “Sápmi” er trangt. Det er ikke bare vanskelig for voksne ikke-samer å bli likeverdig integrert i det samiske samfunnet. Det er i praksis umulig. Språkprofessor Ole Henrik Magga mener imidlertid at det samiske nåløyet bør innskrenkes ytterligere, når han nå krever at alle framtidige sametingspresidenter må beherske minst ett av de tre samiske språkene:

Man må huske på at Sametinget er et organ for folket. Sametinget er ikke til for politikerne. Det er for alle i det samiske samfunnet. Derfor er det viktig at de som har samisk som førstespråk kan prate med dem på Sametinget på sitt språk.(…) Mener vi alvor med samisk, at det er viktig, så må politikerne vise det i praksis.

Reglene for Sametingets valgmanntall utelukker naturalisering av ikke-samer, uavhengig av om de identifiserer seg med den samiske kulturen, lærer seg samisk og på ethvert annet vis lar seg kulturelt integrere i den samiske nasjonen. Språkkravet i reglene tilsier at den den enkelte må ha (hatt) samisk som hjemmespråk, eller i det minste en av vedkommendes forfedre (foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre). Og med “hjemmespråk” menes det språk som ble snakket i hjemmet under oppvekst. Det hjelper altså ikke å lære seg samisk i voksen alder, slik jeg feilaktig konkluderte i en av mine mange ankepunkter mot NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten”.

Magga er trolig ikke alene om å mene at samiske språkkunnskaper bør være utslagsgivende for hvem som i fremtiden skal kunne titulere seg som samenes øverste folkevalgte representant. Mange engasjerer seg sterkt i “språksaken”, og later som om også dette er en språkdebatt. Det er det ikke. Koblingen mellom samisk språk og politiske rettigheter er et spørsmål om makt. I prinsippet kan i dag hvilken som helst valgt sametingsrepresentant bli president, ettersom det er Sametingets plenum som formelt velger sin president og sitt råd blant plenums valgte representanter. Skal vi følge Maggas logikk, må altså samtlige representanter beherske ett av de samiske språkene, i tillegg til norsk.

Det betyr igjen at vi må innskrenke de politiske rettighetene for de rundt 80 prosent av registrerte velgere til Sametinget som i dag ikke behersker samisk. De skal altså kunne stemme, men ikke selv kunne stille til valg. Da nærmer vi oss en svært liten eksklusiv gruppe som av en eller annen grunn mener de er mer verdig og bedre kvalifisert til å styre det samiske samfunnet mange av oss er en del av – men som altså bare et fåtall skal skal kunne delta i den politiske i utformingen av.

Nåløyet for politisk deltakelse i det samiske samfunnet er i utgangspunktet ikke spesielt stort. I de områder hvor fornorskningen rammet hardest er det stadig færre samer som kan dokumentere en samisktalende innenfor de tre generasjonene som dagens valgregler åpner for. Det blir færre og færre hver hvert år. Og ettersom naturalisering ikke er mulig, er de av oss samer som i dag er politisk aktive i ferd med å trekke stigen opp etter oss.

Nye krav om samiskspråklig kompetanse hos folkevalgte gjør ikke saken bedre. Det gir dessuten sterke signaler om hvem i den samiske befolkningen (manntallsførte eller ikke) som anses som “riktige” samer – og følgelig hvem som ikke er det. I det samiske samfunnet har vi allerede (tildels sterke) motsetninger og negative oppfatninger mellom ulike grupper allerede: reindrift vs fastboende, slekt vs slekt, nord vs sør, by vs bygd og kyst vs innland. Nordsamisk vs lule- og sørsamisk. For å nevne noe.

Det er noe grunnleggende usympatisk over en offentlighet som stadig ender opp med å diskutere nye måter å ekskludere og rangere egne og andre på, framfor å diskutere integrering og likeverd. Ikke minst når det skjer blant et folk som i så stor grad selv krever respekt for sin egen kultur og historie fra sitt majoritetssamfunn. Uavhengig av folkerett og etableringen av Sametinget, utgjør vi samer stadig en liten minoritet i storsamfunnet. Storsamfunnets og naboers velvilje og forståelse av urfolkspolitikkens nødvendighet, er fremdeles den viktigste garanti for samenes kulturelle overlevelse. Legitimiteten og integriteten i det samepolitiske systemet står og faller derfor på den politiske klokskapen vi viser i utøvelsen og utformingen av norsk samepolitikk.

Det er imidlertid ikke alltid jeg lar meg imponere av vår evne til å mobilisere denne klokskapen.