Blant alle feilopplysninger i den samepolitiske debatten er det kanskje navnet til samenes folkevalgte organ som har skapt mest forvirring. Ved bruk av ordet ting vekker man raskt assosiasjoner til Stortinget og fylkestingene, og Sametinget blir slik kanskje tildelt mer makt av folk flest enn det egentlig har.
Allerede for tusen år siden ble ordet ting brukt om en folkeforsamling med dømmende og utøvende makt. Ordet har overlevd og blir i dag brukt av alt fra Idrettstinget og Elevtinget til Stortinget og Fylkestinget. Også samenes folkevalgte representanter er samlet i et ting.
Jeg skal ikke motstride at Sametinget er et ting. Det er jo en folkeforsamling som utøver makt, men er ikke lovgivende. Sametinget forvalter ressurser spesifikt til samiske formål, og fungerer som en samisk stemme ovenfor øvre myndigheter. Slik sett har det en lignende funksjon som Fylkestinget som har til en viss grad den samme rollen ovenfor fylkets innbyggere, men likevel langt ifra den makta Stortinget har.
Problemet med bruken av ordet ting er at mange tillegger Sametinget mer makt enn det egentlig har. Der Stortinget og Fylkestinget utøver makt over et område hvor beboerne har stemmerett i organene, opererer Sametinget i områder hvor en stor del av befolkninga ikke har stemmerett i Sametinget. For den som da ikke har stemmerett i Sametinget, oppleves dette naturligvis udemokratisk. Skal man ha et ting som styrer over deg, skal man og ha noe å si i dette tinget. Sametinget må derfor være spesielt klar på rollen sin.
Til tross for misforståelser navnet kan skape, er det hverken et galt navn å bruke eller noe særlig sannsynlighet for navneskifte. Det er bare blitt solgt på feil måte til allmennheten. Muligens ble det ikke solgt i det hele tatt. Løsningen blir da å endre folks oppfatning av Sametinget. Her har samiske politikere, særlig de i maktposisjoner, nærmest vært fraværende. Det nytter ikke å overlate denne jobben til skoleverket og media. Informasjon om Sametingets rolle og hvilken makt det egentlig besitter er noe som må formidles til folk dersom man skal ha samme utgangspunkt i samepolitiske debatter.
Så lenge Sametinget velger å ikke delta i debatter mot mennesker og organisasjoner som sprer usannheter, hverken ved å korrigere usannhetene eller svare på tiltale, kan man heller ikke forvente at folk skal diskutere samepolitikk med riktig faktagrunnlag. Folk vil være skeptisk til Sametinget så lenge de tror det er et organ som gir samer mulighet til å styre over ikke-samer.