Få på plass samiske skilt!

Foto: Inga Skålnes
Foto: Inga Skålnes

Det er over 20 år siden de første kommunene ble innlemmet i det samiske språkforvaltningsområdet. I oktober kom rapporten Samiske tall forteller 6, som presenterer en oversikt over samiske trafikkskilt i de seks kommunene som har vært en del av forvaltningsområdet fra starten av.

Det er tre lovverk som berører skilting på samisk i forvaltningsområdet; sameloven,  stedsnavnloven og kommuneloven. Førstnevnte likestiller norsk og samisk språk i forvaltningsområdet, og sier at kunngjøringer (som for eksempel skilt) skal være både på norsk og samisk. Stedsnavnloven sier at samiske og kvenske stedsnavn som blir brukt blant folk som bor fast på eller har næringsmessig tilknytning til stedet, skal til vanlig brukes av det offentlige på for eksempel skilt sammen med eventuelle norske navn. Kommuneloven legges til grunn når kommuner vedtar flerspråklige kommunenavn, og innebærer at alle skilt til disse kommunene skal være på de vedtatte språkene.

Samisk skilting er altså godt ivaretatt av lovverket. Så hvordan er situasjonen etter to tiår? Blant mange tall presentert i rapporten, kan vi for eksempel se på hvordan skiltingen er i forhold til sentrale stedsnavn i kommunene, steder som Olmmáivággi/Manndalen, Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Leavdnja/Lemmijoki/Lakselv , Deanušaldi/Tana bru og Vuonnabahta/Varangerbotn. I følge Samiske tall forteller 6 er andelen der disse stedsnavnene er skiltet på samiske eller flere språk som følger:

Stedsnavnskilt
82%
Veivisningsskilt
41%
Avstandsskilt
16%

Ut i fra grafene ser vi at det fortsatt er store mangler på skiltingen, i alle tre skiltkategoriene. Hvorfor er ikke flere skilt samiske eller flerspråklige? Er det tekniske utfordringer, dårlig tid eller rett og slett kostnadshensyn?

Selv om det i noen tilfeller er slik at kommunene er trege med å vedta parallelle samiske navn, er ikke dette gjeldende for eksempelet ovenfor. Ansvaret ligger hos Statens vegvesen, som har en lovpålagt oppgave å sette opp samiske skilt på riks- og fylkesveger. Loven sier riktignok ikke når de må gjøre det, men 20 år er urimelig lang tid. I flere tilfeller har Vegvesenet til og med satt opp nye skilt uten å ta med de samiske navnene. I rapporten nevnes for eksempel et nyere skiltsett i Sør-Varanger som skilter til Kirkenes både på norsk og russisk, men til Tana bru kun på norsk. Tana bru har et vedtatt samisk navn, Deanušaldi, som etter loven skal inkluderes i skiltingen. Å skilte til Kirkenes på russisk er derimot hverken forankret i loven eller i Vegvesenets egen vegnormal. Det er vanskelig å forstå hvorfor Vegvesenet har gjort dette valget, men det russiske skiltet er et bevis på at det ihvertfall ikke kan begrunnes med hensyn til kostnader eller tekniske utfordringer.

Vi kan altså oppsummere med at det ikke er kostnader, det tekniske eller tid som er utfordringen, så da gjenstår kanskje bare Vegvesenet i seg selv. Undersøkelsen tar kun for seg kommunene som har vært med i forvaltningsområdet fra starten av, og det er ikke grunn til å tro at situasjonen er bedre i kommunene som har kommet til senere. For å få fart på samisk skilting, kan det være en idé å flytte myndigheten til å vedta samiske stedsnavn fra kommunene til et annet organ, men prosessen vil ikke gå fortere før Statens vegvesen faktisk gjør jobben sin. Sametinget, politikere og media bør legge større press på Vegvesenet for å få på plass noen av de kanskje mest synlige markørene på at vi er i Sápmi.

Ein umedviten majoritet

Det er godt for småfuglen at katten ikkje kan fly, sa Ivar Aasen. Men kven treng flygande kattar, når me har eit kartverk i fri dressur? 

Saka sprakk i NRK Sápmi for ei veke sidan, då Statens kartverk ville blåsa støv av matrikkellova for å tvangsfjerna tospråklege gateskilt i samiske område. Grunngjevinga var at den tospråklege skiltinga er «forvirrande».

Det fyrste eg tenkte var at dette er sanneleg eit kaldt gufs frå farne tider. Når det er sagt, trur eg ikkje det ligg vond vilje bak framlegget frå Kartverket si side. Tvert i mot trur eg utspelet fyrst og fremst botnar i ein innsiktsmangel som berre ein umedviten majoritet kan framvisa.

Me ser det i mange samanhengar. Som aktiv nynorskforkjempar ser eg det oftast frå enkelte bokmålsbrukarar, som gjev ope uttrykk for at dei med sin beste vilje ikkje kan forstå kva som «er poenget» med nynorsk. Dei forstår ikkje, fordi dei høyrer til ein språkleg majoritet, som i kraft av å vera dominerande reknar sitt eige som det nøytrale. Det finst både målfolk, samnorskingar og riksmåltilhengjarar, men gjennom åtte års engasjement i språkspørsmål har eg framleis til gode å møta ihuga bokmålsentusiastar.

Grunnen til det, er at når eit språk vert det nøytrale, mister det fort funksjonen som kultur- og identitetsmarkør – heilt eller delvis. Mindretals- og minoritetsspråk vert eit avvik, noko som skiljer seg frå det normale. Ved å tilhøyra ein slik majoritet, er det mange som vert svært lite medvitne om språk. Språket vert redusert til berre å vera eit instrument, og alt som kjem i tillegg vert rekna som rart, merkeleg, eller altså forvirrande.

Den same retorikken ser me til dømes når rikspressa her til lands sveittande forsvarer dei redaksjonelle nynorskforboda sine. I den grad dei argumenterer, handlar det ofte om «språklig forvirring», noko som visstnok skal oppstå i stor skala dersom ulike artiklar i den same avisa skulle vera på nynorsk og bokmål om kvarandre. Som om språkvekslinga var til plage for dei som les Bergens Tidende og Nationen, eller nettutgåvene til NRK og TV2.

No har Kartverket altså tenkt akkurat like korttenkte tankar om fleirspråklege gateskilt i samiske område. Eller, for å yta dei litt rettferd, Kartverket argumenterte også med at namna måtte kunna lagrast i databasar.

Til det siste er det berre eitt å seia: Dersom Kartverket sine digitale system er så primitive at dei ikkje opnar for parallelle namn, er det på høg tid med ei oppdatering. Teknologi var kanskje eit fleirspråkshinder for tjue år sidan, men i dag er fleirspråksvenlege løysingar for barnemat å rekna, reint teknologisk. Om ikkje datasystemet meistrar fleirspråklege gatenamn, så er det datasystemet som er problemet.

Heldigvis ser den aktuelle skiltstriden ut til å få eit lukkeleg utfall. Statssekretær Raimo Valle varslar tilpassingar i lover og regelverk, slik at fleirspråklege kommunar også i framtida kan vedta parallelle namn på gatene sine. For å seia det med endå eit Aasen-sitat: Ingen er for stor til å læra. Korkje språkmajoritetar eller statsapparat.