Det er over 20 år siden de første kommunene ble innlemmet i det samiske språkforvaltningsområdet. I oktober kom rapporten Samiske tall forteller 6, som presenterer en oversikt over samiske trafikkskilt i de seks kommunene som har vært en del av forvaltningsområdet fra starten av.
Det er tre lovverk som berører skilting på samisk i forvaltningsområdet; sameloven, stedsnavnloven og kommuneloven. Førstnevnte likestiller norsk og samisk språk i forvaltningsområdet, og sier at kunngjøringer (som for eksempel skilt) skal være både på norsk og samisk. Stedsnavnloven sier at samiske og kvenske stedsnavn som blir brukt blant folk som bor fast på eller har næringsmessig tilknytning til stedet, skal til vanlig brukes av det offentlige på for eksempel skilt sammen med eventuelle norske navn. Kommuneloven legges til grunn når kommuner vedtar flerspråklige kommunenavn, og innebærer at alle skilt til disse kommunene skal være på de vedtatte språkene.
Samisk skilting er altså godt ivaretatt av lovverket. Så hvordan er situasjonen etter to tiår? Blant mange tall presentert i rapporten, kan vi for eksempel se på hvordan skiltingen er i forhold til sentrale stedsnavn i kommunene, steder som Olmmáivággi/Manndalen, Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Leavdnja/Lemmijoki/Lakselv , Deanušaldi/Tana bru og Vuonnabahta/Varangerbotn. I følge Samiske tall forteller 6 er andelen der disse stedsnavnene er skiltet på samiske eller flere språk som følger:
[symple_skillbar title=”Stedsnavnskilt” percentage=”82″ color=”#e75700″]
[symple_skillbar title=”Veivisningsskilt” percentage=”41″ color=”#373650″]
[symple_skillbar title=”Avstandsskilt” percentage=”16″ color=”#008a95″]
Ut i fra grafene ser vi at det fortsatt er store mangler på skiltingen, i alle tre skiltkategoriene. Hvorfor er ikke flere skilt samiske eller flerspråklige? Er det tekniske utfordringer, dårlig tid eller rett og slett kostnadshensyn?
Selv om det i noen tilfeller er slik at kommunene er trege med å vedta parallelle samiske navn, er ikke dette gjeldende for eksempelet ovenfor. Ansvaret ligger hos Statens vegvesen, som har en lovpålagt oppgave å sette opp samiske skilt på riks- og fylkesveger. Loven sier riktignok ikke når de må gjøre det, men 20 år er urimelig lang tid. I flere tilfeller har Vegvesenet til og med satt opp nye skilt uten å ta med de samiske navnene. I rapporten nevnes for eksempel et nyere skiltsett i Sør-Varanger som skilter til Kirkenes både på norsk og russisk, men til Tana bru kun på norsk. Tana bru har et vedtatt samisk navn, Deanušaldi, som etter loven skal inkluderes i skiltingen. Å skilte til Kirkenes på russisk er derimot hverken forankret i loven eller i Vegvesenets egen vegnormal. Det er vanskelig å forstå hvorfor Vegvesenet har gjort dette valget, men det russiske skiltet er et bevis på at det ihvertfall ikke kan begrunnes med hensyn til kostnader eller tekniske utfordringer.
Vi kan altså oppsummere med at det ikke er kostnader, det tekniske eller tid som er utfordringen, så da gjenstår kanskje bare Vegvesenet i seg selv. Undersøkelsen tar kun for seg kommunene som har vært med i forvaltningsområdet fra starten av, og det er ikke grunn til å tro at situasjonen er bedre i kommunene som har kommet til senere. For å få fart på samisk skilting, kan det være en idé å flytte myndigheten til å vedta samiske stedsnavn fra kommunene til et annet organ, men prosessen vil ikke gå fortere før Statens vegvesen faktisk gjør jobben sin. Sametinget, politikere og media bør legge større press på Vegvesenet for å få på plass noen av de kanskje mest synlige markørene på at vi er i Sápmi.