Hvordan være ung same i Tromsø

Dette innlegget ble holdt på et fagmøte som Likestillings- og diskrimineringsombudet arrangerte i Tromsø den 8. november 2012. Et slikt møte blir dessverre alltid for kort, men jeg håper innlegget mitt kan skape en fortsettelse for debatten her på Jurddabeassi.

Jeg vil gjerne begynne innlegget mitt med å påpeke at det på veldig mange måter er fint å være same, og Tromsø er fin by for en ung same å leve i. Det har kanskje mest med at det er et stort samisk miljø i byen, og at det virkelig ligger noe i setningen ”at sammen er vi sterke”.

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at også i Tromsø opplever vi diskriminering. Jeg har bodd i Trondheim gjennom studietiden, og er ikke overrasket over det vi har hørt og lest om de siste ukene. Når jeg da flyttet nordover til Tromsø, forventet jeg å komme hjem på et vis. Hjem, fordi jeg forventet at holdningene og kunnskapen om det samiske skulle være på et akseptabelt nivå. Jeg kan si så mye som at Tromsø absolutt ikke levde opp til forventningene mine. I Trondheim kan man til en viss grad unnskylde uvitende spørsmål og kommentarer, men jeg mener at man burde kunne forvente mer av Tromsø, som faktisk ligger i hjertet av Sápmi.

Debattene som har rast om samisk språk i Tromsø har vært sjokkerende, uten at vi skal bruke noe mer tid på å diskutere den. Tromsø som er så multikulturell, som skryter av å ha så mange nasjonaliteter boende og hvor det snakkes språk fra de aller fleste verdensdeler, har faktisk ikke plass til et folk som har levd her i tusener av år, og som de fleste er knytta til enten de vil det eller ei.

Jeg vil dele noen konkrete opplevelser med dere, for å illustrere hvordan diskriminering ikke nødvendig er like tydelig som det vi så i Trondheim. Man kan argumentere for at det kanskje er lettere å gjøre noe med den åpenbare diskrimineringen, enn den som foregår i det skjulte, men som er like alvorlig etter min mening.

Tenk dere en hvilken som helst barneskole i Tromsø, hvor det er omtrent 3-4 av de yngste elevene som har krav på samiskundervisning. Samisk læreren er en som kommer innom en gang i uka, som ingen av de andre lærerne har noe forhold til, og som til og med rektor ikke vet helt navnet på. Blant lærerne sier de at hun heter noe som Berit-Anna, Anna-Berit, eller noe i den retningen. Hun går faktisk bare under navnet ”samisk læreren” blant de ansatte.

Tenk dere så samtalene på lærerværelset, hvor lærerne, fagpersoner, diskuterer hvor irriterende det er at ”samisk læreren” kommer i dag, det betyr at norsktimen atter en gang blir forstyrret. Alle lærerne er enige om at elevene burde få ekstra lekser med seg hjem for å ”ta igjen det tapte” av den aller viktigste timen – norsktimen. De er forundret over at samisk læreren ikke forstår hvor mye arbeid som ligger bak planleggingen av akkurat denne timen. Som om samisk lærerens oppgave i verden er å forstyrre norsktimene og skape ekstra arbeid for de involverte. At forskning viser til at barn som kan flere språk, ofte tilegner seg kunnskap mer effektivt enn andre, er tydeligvis ikke viktig. Jeg har vanskeligheter med å tro at disse holdningene blir skjult i møtet med barna, og jeg tør ikke en gang tenke på hvilke tankeprosesser det setter i gang hos dem.

Disse eksemplene er noen få av veldig, veldig mange. Ikke nok med at våre barn møter en holdning om at deres språk ikke er viktig, det er faktisk et veldig forstyrrende element for både voksne og de andre barna. Det er vel ingen barn som ønsker å være til bry for noen. De blir også til en viss grad straffet for å ha et ekstra språk, ved at de må ta igjen tapt arbeid hjemme. De må altså gjerne snakke samisk, så lenge det ikke går utover noen andre. Disse lærerne er utdannede fagpersoner, og de er viktige omsorgspersoner i barnets liv. De har et ekstra stort ansvar for å bevisstgjøre og respektere barnets mangfoldighet i det daglige.

Jeg vil gi en oppfordring til alle politikere i Tromsø, journalister, og ikke minst alle vokse. Dere må forstå at alle grytene faktisk har ører, og at de får med seg mer enn vi ofte skulle tro. Vi har alle et ansvar. Vi voksne kan diskutere og snakke sammen, vi kan argumentere for og i mot, og vi kan sette ord på saker som plager oss. Barna i Tromsø har ikke tilgang til slike debatter som vi voksne fører. Dette er en kamp barna ikke kan delta i, men de lærer kampformen som heter diskriminering og trakassering. Disse kampene skjer i klasserommet, skolegården, på fotballbanen, lekeplassen, hver eneste dag. Disse barna skal vokse opp, og en dag bli lærere, advokater, politikere, rørleggere, og så videre. Vi legger grunnlaget for holdningene til disse barna i dag, men vi vil ikke se konsekvensene av det før om mange år. Jeg vil at dere skal ha disse barna i bakhodet, når dere fører debatter, trykker leserinnlegg og driver valgkamp.

For å si det enkelt – det hjelper altså ikke å føre en så aggressiv debatt under en valgkamp, for deretter å holde tale på 6. Februar på samisk. Det var en god tanke, men det symbolske er dessverre ikke nok.