Dette innlegget ble holdt på et fagmøte som Likestillings- og diskrimineringsombudet arrangerte i Tromsø den 8. november 2012. Et slikt møte blir dessverre alltid for kort, men jeg håper innlegget mitt kan skape en fortsettelse for debatten her på Jurddabeassi.
Jeg vil gjerne begynne innlegget mitt med å påpeke at det på veldig mange måter er fint å være same, og Tromsø er fin by for en ung same å leve i. Det har kanskje mest med at det er et stort samisk miljø i byen, og at det virkelig ligger noe i setningen ”at sammen er vi sterke”.
Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at også i Tromsø opplever vi diskriminering. Jeg har bodd i Trondheim gjennom studietiden, og er ikke overrasket over det vi har hørt og lest om de siste ukene. Når jeg da flyttet nordover til Tromsø, forventet jeg å komme hjem på et vis. Hjem, fordi jeg forventet at holdningene og kunnskapen om det samiske skulle være på et akseptabelt nivå. Jeg kan si så mye som at Tromsø absolutt ikke levde opp til forventningene mine. I Trondheim kan man til en viss grad unnskylde uvitende spørsmål og kommentarer, men jeg mener at man burde kunne forvente mer av Tromsø, som faktisk ligger i hjertet av Sápmi.
Debattene som har rast om samisk språk i Tromsø har vært sjokkerende, uten at vi skal bruke noe mer tid på å diskutere den. Tromsø som er så multikulturell, som skryter av å ha så mange nasjonaliteter boende og hvor det snakkes språk fra de aller fleste verdensdeler, har faktisk ikke plass til et folk som har levd her i tusener av år, og som de fleste er knytta til enten de vil det eller ei.
Jeg vil dele noen konkrete opplevelser med dere, for å illustrere hvordan diskriminering ikke nødvendig er like tydelig som det vi så i Trondheim. Man kan argumentere for at det kanskje er lettere å gjøre noe med den åpenbare diskrimineringen, enn den som foregår i det skjulte, men som er like alvorlig etter min mening.
Tenk dere en hvilken som helst barneskole i Tromsø, hvor det er omtrent 3-4 av de yngste elevene som har krav på samiskundervisning. Samisk læreren er en som kommer innom en gang i uka, som ingen av de andre lærerne har noe forhold til, og som til og med rektor ikke vet helt navnet på. Blant lærerne sier de at hun heter noe som Berit-Anna, Anna-Berit, eller noe i den retningen. Hun går faktisk bare under navnet ”samisk læreren” blant de ansatte.
Tenk dere så samtalene på lærerværelset, hvor lærerne, fagpersoner, diskuterer hvor irriterende det er at ”samisk læreren” kommer i dag, det betyr at norsktimen atter en gang blir forstyrret. Alle lærerne er enige om at elevene burde få ekstra lekser med seg hjem for å ”ta igjen det tapte” av den aller viktigste timen – norsktimen. De er forundret over at samisk læreren ikke forstår hvor mye arbeid som ligger bak planleggingen av akkurat denne timen. Som om samisk lærerens oppgave i verden er å forstyrre norsktimene og skape ekstra arbeid for de involverte. At forskning viser til at barn som kan flere språk, ofte tilegner seg kunnskap mer effektivt enn andre, er tydeligvis ikke viktig. Jeg har vanskeligheter med å tro at disse holdningene blir skjult i møtet med barna, og jeg tør ikke en gang tenke på hvilke tankeprosesser det setter i gang hos dem.
Disse eksemplene er noen få av veldig, veldig mange. Ikke nok med at våre barn møter en holdning om at deres språk ikke er viktig, det er faktisk et veldig forstyrrende element for både voksne og de andre barna. Det er vel ingen barn som ønsker å være til bry for noen. De blir også til en viss grad straffet for å ha et ekstra språk, ved at de må ta igjen tapt arbeid hjemme. De må altså gjerne snakke samisk, så lenge det ikke går utover noen andre. Disse lærerne er utdannede fagpersoner, og de er viktige omsorgspersoner i barnets liv. De har et ekstra stort ansvar for å bevisstgjøre og respektere barnets mangfoldighet i det daglige.
Jeg vil gi en oppfordring til alle politikere i Tromsø, journalister, og ikke minst alle vokse. Dere må forstå at alle grytene faktisk har ører, og at de får med seg mer enn vi ofte skulle tro. Vi har alle et ansvar. Vi voksne kan diskutere og snakke sammen, vi kan argumentere for og i mot, og vi kan sette ord på saker som plager oss. Barna i Tromsø har ikke tilgang til slike debatter som vi voksne fører. Dette er en kamp barna ikke kan delta i, men de lærer kampformen som heter diskriminering og trakassering. Disse kampene skjer i klasserommet, skolegården, på fotballbanen, lekeplassen, hver eneste dag. Disse barna skal vokse opp, og en dag bli lærere, advokater, politikere, rørleggere, og så videre. Vi legger grunnlaget for holdningene til disse barna i dag, men vi vil ikke se konsekvensene av det før om mange år. Jeg vil at dere skal ha disse barna i bakhodet, når dere fører debatter, trykker leserinnlegg og driver valgkamp.
For å si det enkelt – det hjelper altså ikke å føre en så aggressiv debatt under en valgkamp, for deretter å holde tale på 6. Februar på samisk. Det var en god tanke, men det symbolske er dessverre ikke nok.
9 responses to “Hvordan være ung same i Tromsø”
Kan du dokumentere dette eller antar du bare at det er slik på lærerværelsene Dette minner litt om “jeg tror det er sånn, og da må det være sånn. Nå kan vi synes synd på oss selv.” Selvfølgelig bør voksne folk holde seg for gode til å ikke lære seg navn på kolleger, men heter hun Berit-Anna eller Anna-Berit må de vel få kalle henne det. Det er faktisk 29 kvinner med navnet “Anna Berit” og 55 med navnet “Berit Anna”, henger ikke du disse ut på internett nå?
Og når det kommer til stykke syne jeg faktisk ikke det er skolene sin oppgave å lære opp barn til ysme språk som ikke har annen nytte enn å definere en kultur som foreldrene ønsker at barna skal være en del av. Denne opplæringen bør isåfall gjennomføres av foreldrene, og ikke kom trekkende med at “vi lærte det aldri på barneskolen på grunn av fornorskningen, for de aller fleste med barn mellom 5-14 år i dag, fikk samiskopplæring så det sang på skolen om de ønsket det. Det argumenter er utgått på dato.
Minner forøvrig om den nye folkesykdomen tynn hud, jeg synes helt ærlig ikke dette er mye til diskriminering å snakke om.
Norge er en nasjonalstat opprettet på landområdene og kulturene til to nasjoner, nordmenn og samene. Derfor plikter også denne staten å gi et likeverdig tilbud til begge folk. Det betyr at dersom skolen skal ha ansvar for norskopplæring må den også ha ansvar for samiskopplæring. Med din logikk kunne vi jo overlatt hele skolevesenet til foreldrene.
Hvis tynn hud er en ny folkesykdom, så må vel sykdomsårsaken være at samer og andre minoriteter hver dag må tåle å bli forskjellsbehandlet. For majoritetsbefolkninga kan det oppfattes som en bagatell. Nordmenn slipper jo å kjempe for å få lære norsk på skolen, bli utsatt for kjipe kommentarer om kulturen sin og alltid måtte bli stilt til veggs for andre nordmenns meninger og utsagn.
Samer flest vil kun bli likebehandlet med nordmenn, oppleve at deres kultur blir verdsatt på samme måte og slippe å høre at denne likebehandlingen av nordmenn og samer antageligvis skal være særrettigheter og ikke har noe i offentligheten å gjøre, men er en privatsak.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er særlig for den norske modellen hvor alt er statens og skolens ansvar. Det er likevel helt meningsløst å sammenligne opplæring i språket som er hovedmålet,og som brukes i alle offisielle sammenhenger, og forstås av alle (inkl. 95% av alle samer), med et språk som hovedsaklig snakkes i det private hjem og private sammenhenger. Ressursene på slike ting kunne vi heller brukt på å lære et 2 fremmedspråk godt, slik at vi kanskje har noe å være konkurransedyktige på når oljen forsvinner.
Punkt 2; Forstår at det sikkert ikke er gøy å måtte tåle at noen harselerer med kulturen din og høre på kjipe kommentarer, men at folk er idioter er jo ikke noe som gjør at man/du trenger å lytte. Hvis man skal gå å føle seg fornærma for at noen fleiper med at en 50 år gammel same er en 50-lapp, så blir hverdagen jævla kjip, for man har plutselig ikke tid til så mye annet enn å være fornærma og såra. Skulle jeg orka å brydd meg om kommentarene som falt i Oslo om at jeg er finnmarking, når jeg bodde der hadde det pokker ikke vært tid til mye annet. Ren hets og vold er så klart en helt annen sak og er ikke noe som bør bagatelliseres.
Klart, om du setter språkopplæring kun opp mot økonomisk inntjening kan vi jo legge ned norskundervisninga. Økonomisk sett er det mer praktisk om vi alle snakker engelsk. Etter min mening er det umulig å vurdere verdien av en kultur i kroner og øre. Men om vi likevel skulle gå den stien burde vel samer, som også betaler skatt på linje med nordmenn, få de samme rettighetene? I dette tilfellet morsmålsundervisning.
Det er veldig lett å være blant majoriteten og si at folk må “tåle litt”. Personlig tror jeg at minoriteter faktisk tåler mer, at de ofte ikke reagerer, men når de ser seg lei etter gjentatt trakassering og sier ifra, får de bare høre at såpass må de tåle.
Hei Rolf,
Og takk for dine innspill! Jeg velger her å svare på både din første og andre kommentar, håper det er greit.
Innlegget mitt er basert på egne erfaringer fra skoler her i Tromsø. Hva skolene heter og hvem de ansatte er mener jeg har ingen relevans for saken. Det er ikke personene, men temaet som er viktig og som skal diskuteres. Du krever bevis for at dette har skjedd, men jeg forstår ikke helt hvordan du forventer at bevis for noe slikt kan fremlegges. Mitt poeng er jo nettopp diskriminering som skjer i det skjulte, mot barn som ikke er i stand til å vurdere dette som diskriminering eller ei.
Jeg forstår heller ikke hvordan du mener at kvinner ved navn Anne-Berit eller Berit-Anna blir hengt ut, da navnene i denne konteksten er ment for å vise frem den likegyldige holdningen en samisk lærer kan møte i jobbsammenheng. Igjen, personen har ingen betydning, det er saken.
Din mening om at skolen ikke har noe ansvar for å lære barn ”ymse” språk syns jeg egentlig blir meningsløst å kommentere på, delvis fordi det er en mening du står fritt til å ha (og som jeg naturlig nok er helt uenig i), og delvis for Norge er lovforpliktet til språkopplæring, både etter nasjonal og internasjonal lov. Derfor er ikke det noe særlig mer å si om den saken, slik er det bare.
Du sier også at argumentet om fornorskningen har gått ut på dato. Jeg skjønner dessverre ikke helt hva du mener her, for konsekvensene av fornorskningen er absolutt til stedet den dag i dag. Dermed vil jeg påstå at argumentet om fornorskningen er meget dagsaktuell. Jeg kan vise deg til store mengder forskning som tyder på akkurat det samme. Det har ingenting med å være tynnhudet eller hårsår – det er ren fakta (en så grunnleggende fakta at den er på linja med at jorda er rund). Du er heller ikke i noen som helst posisjon til å kunne definere hva andre opplever som diskriminering. At DU ikke opplever det som diskriminering, er altså helt irrelevant.
Du tar også opp språk, og hiver ut en del prosenter og ”faktum” som jeg ikke aner hvor du tar fra. Jeg vil allikevel påstå at samisk ikke bare eksisterer i private hjem, men er tilstede i det offentlig rom på ulike arenaer, dessverre bare ikke mange nok. Dette jobbes det allikevel med, og vi gleder oss til den dagen samisk også høres godt og tydelig i gatene i alle landets byer, blant fiskere i Lofoten og på oljeplattformer uti havgapet, og ikke minst i alle landets barneskoler som en naturlig del av undervisningen i en stat som er bygget på to kulturer.
Hei Rolf,
Og takk for dine innspill! Jeg velger her å svare på både din første og andre kommentar, håper det er greit.
Innlegget mitt er basert på egne erfaringer fra skoler her i Tromsø.
Hva skolene heter og hvem de ansatte er mener jeg har ingen relevans for
saken. Det er ikke personene, men temaet som er viktig og som skal
diskuteres. Du krever bevis for at dette har skjedd, men jeg forstår
ikke helt hvordan du forventer at bevis for noe slikt kan fremlegges.
Mitt poeng er jo nettopp diskriminering som skjer i det skjulte, mot
barn som ikke er i stand til å vurdere dette som diskriminering eller
ei.
Jeg forstår heller ikke hvordan du mener at kvinner ved navn
Anne-Berit eller Berit-Anna blir hengt ut, da navnene i denne konteksten
er ment for å vise frem den likegyldige holdningen en samisk lærer kan
møte i jobbsammenheng. Igjen, personen har ingen betydning, det er
saken.
Din mening om at skolen ikke har noe ansvar for å lære barn ”ymse”
språk syns jeg egentlig blir meningsløst å kommentere på, delvis fordi
det er en mening du står fritt til å ha (og som jeg naturlig nok er helt
uenig i), og delvis for Norge er lovforpliktet til språkopplæring, både
etter nasjonal og internasjonal lov. Derfor er ikke det noe særlig mer å
si om den saken, slik er det bare.
Du sier også at argumentet om fornorskningen har gått ut på dato. Jeg
skjønner dessverre ikke helt hva du mener her, for konsekvensene av
fornorskningen er absolutt til stedet den dag i dag. Dermed vil jeg
påstå at argumentet om fornorskningen er meget dagsaktuell. Jeg kan vise
deg til store mengder forskning som tyder på akkurat det samme. Det har
ingenting med å være tynnhudet eller hårsår – det er ren fakta (en så
grunnleggende fakta at den er på linja med at jorda er rund). Du er
heller ikke i noen som helst posisjon til å kunne definere hva andre
opplever som diskriminering. At DU ikke opplever det som diskriminering,
er altså helt irrelevant.
Du tar også opp språk, og hiver ut en del prosenter og ”faktum” som
jeg ikke aner hvor du tar fra. Jeg vil allikevel påstå at samisk ikke
bare eksisterer i private hjem, men er tilstede i det offentlig rom på
ulike arenaer, dessverre bare ikke mange nok. Dette jobbes det allikevel
med, og vi gleder oss til den dagen samisk også høres godt og tydelig i
gatene i alle landets byer, blant fiskere i Lofoten og på
oljeplattformer uti havgapet, og ikke minst i alle landets barneskoler
som en naturlig del av undervisningen i en stat som er bygget på to
kulturer.
Doalaide buori sáhkavuoru Romssas, ja hui buorre go almmuhat deike! :)
Flott innlegg dere holdt i Tromsø, og veldig bra at dere publiserer det her også :)
[…] at den ligger i hjerte av Sápmi. For de som ønsker å lese hele Kajsas innlegg, kan det leses på Jurddabeassi sine sider. Å være same i Tromsø e helt konge, men det e ikke på grunn av byen eller kommunen, men det […]