Hvis de norsktalende samene bare blir stemmekveg for en samisktalende elite, da er idéen bak Sametinget stein død – og tinget selv står svekka tilbake.
Først, ei avklaring.
Over halvparten av kranglene i verden skyldes nok at folk snakker forbi hverandre. Så vi må klargjøre: Snakker vi her om hvorvidt en sametingspresident må kunne samisk – eller hvorvidt det er en god ting om sametingspresidenten kan et samisk språk?
Jeg vil tro vi alle mener det er en god ting. Jo flere samiske språk en kandidat kan, jo bedre.
Fritt valg, takk!
Men er det ikke viktigere hva slags politikk presidenten skal føre? Personlig sitter jeg ikke med sjekkliste på etnisk, religiøs og språklig tilhørighet foran valg. Jeg ser på sak. Jeg prøver å finne ut hva de ulike politikerne har tenkt å gjøre.
Derfor vil jeg allernådigst få lov til å velge fritt mellom samiske politikere. Jeg vil gjerne slippe at noen sorterer ut de aller fleste på forhånd, ved å si at kun de som kan samisk skal kunne være vårt folks fremste politiske representant.
Hvis det skal være sånn, kan vi like så godt bare telle opp hvem på tinget som kan flest samiske språk, kjøre språktest på de to-tre som kan like mange, og la presidentstolen gå til den flinkeste i klassen.
Handling – ikke symbolpolitikk
Den typiske forkjemper for språkkravet mener at dette handler om språkets overlevelse. Samisk språk er inne i en kritisk fase, og vi må hjelpe det fram på alle arenaer. Når vi slåss for språket på alle andre arenaer, så blir det merkelig om den fremste valgte samepolitikeren i landet ikke kan snakke samisk.
Og hva mener vi andre?
Vel, jeg mener at det samiske språket hverken står eller faller med hvorvidt presidenten kan samisk. Det trengs større grep.
Jeg aksepterer ikke språkets overlevelse som utgangspunkt for debatten. Dette handler om noe større enn språket, det handler om folket. Og samefolket er langt større enn bare de samisktalende.
Sameting eller nordsameting?
Men aller først, hva mener man egentlig når man sier “samisktalende”? Det kan virke som om mange egentlig mener “nordsamisktalende”.
Sånn som når sametingsråd Ellinor Marita Jåma ble presentert i et panel som “ikke-samisktalende”. Hun valgte å holde innlegg på sørsamisk i protest. NRK Sápmi hadde ingen tolk til henne.
Sånn som når Ole Henrik Magga sier at folket må kunne snakke med presidenten på morsmålet sitt. Mener han at en president må lære seg alle samiske språk i Norge? Eller tenker han egentlig på nordsamisk?
Det kunne vært interessant å spørre Magga om han også mener det er et absolutt krav at en sametingspresident skal kunne norsk?
Dette er jo morsmålet til de fleste samer i Norge.
Sametinget – en institusjon i trøbbel
Det vi egentlig snakker om her er dele samefolket i to grupper – de som er valgbare, og de som ikke er valgbare, til å bli folkets fremste talsperson.
Åpenbart vil dette fremmedgjøre de fleste innenfor det flertallet som faller utenfor, fra det samepolitiske systemet. Og dét er politisk idioti: Sametinget står nemlig allerede på utrygt grunnlag, oppslutningsmessig.
I løpet av det knappe kvarte århundret sia 1989 har valgmanntallet vokst mye. Men det er forsatt bare snakk om cirka fjorten tusen mennesker. Det er ikke mange, når vi tenker på hvor mange som kunne stått der. Det er så få at det kan stilles pinlige spørsmål om systemet egentlig fungerer som det var tiltenkt.
Det må derfor være et av Sametingets fremste mål å få flere samer til å synes at det er bryet verdt å stå i valgmanntallet. Og da må politikerne helt konkret få folk utafor Indre Finnmark til å se på det samepolitiske systemet som sitt eget.
Indre Finnmark-tinget?
Det skulle egentlig bare mangle, for Sametinget er ment for disse samene også.
Vi har ikke en Indre Finnmark-autonomi i Norge. Vi har ikke en interesseorganisasjon for samisktalende nordmenn. Vi har et organ som skal representere alle etniske samer i hele Norge. Et organ som skal gi stemme til et urfolk.
Men de fleste samer utenfor Indre Finnmark har ikke blitt overbevist om at dette systemet er til for dem.
Sentrum og periferi i Sápmi
Dette er dels å forklare med at fornorskninga herja verst på kysten, i sør og i byene. Det spirer og gror i samekulturen utenfor Indre Finnmark, men våren har bare akkurat begynt.
Imidlertid: mange som har et godt forhold til sin samiskhet, melder seg heller ikke inn i valgmanntallet. De føler ikke at Sametinget er “deres”. Det er flere årsaker til dette. Men det hjelper ikke at systemet er såpass tungt sentralisert til Indre Finnmark. Det hjelper ikke at Sametinget har fått et rykte på seg for å bry seg lite om kysten og det sjøsamiske.
Og det er direkte ødeleggende når høytstående politikere sier at en sametingspresident må kunne samisk. For situasjonen er jo at de fleste samer utenfor de språklige kjerneområdene – de samene som tinget må prøve å nå – er norsktalende samer.
Det norsktalende Sápmi
“Norsktalende same”. Helt bokstavelig forstått er begrepet overflødig i Norge. Vi har dessverre ofte ikke noe anna valg enn å snakke norsk, i dette landet. Men her mener jeg altså de samer som ikke kan samisk på et nivå hvor de kan kalle seg “samisktalende”.
De fleste samer i Norge er slike norsktalende samer.
Det utsagnet høres kanskje absurd ut hvis du er fra Indre Finnmark, og forbinder samiskhet tett med språket. Som en ansatt i NRK Sápmi spurte på Twitter nylig “hvis språket dør ut, hva gjenstår da”?
Men for oss som er fra resten av Sápmi, eller vokst opp sørpå, er det hennes spørsmål som høres absurd ut.
Oss “utgruppene” – ikke samer nok?
Sjøsamer, sørsamer, lulesamer, østsamer, pitesamer – samer i resten av Norge lever jo stort sett en norsktalende samisk tilværelse. Samekulturen utenfor Indre Finnmark foregår stort sett på norsk.
Mange av oss kan litt. Noen av oss blander inn samiske ord når vi snakker, har en viss forståelse av stedsnavn, faste uttrykk og så videre. Andre kan knapt et ord.
Men i alle tilfelle: vår samiske identitet er ikke knytta til å kunne et språk. Det er verdifullt å lære seg samisk – og det føles godt for de som klarer det, som å ta tilbake en arv man har blitt snytt for. Men vi blir ikke mer samiske av det. Vi er jo allerede samiske.
Å elske et språk man ikke snakker
Vi elsker det samiske språket. Vi skatter høyt de samiske stedsnavnene, og kan gå i krigen for å få skilta bygda eller byen vår med sitt samiske navn. Vi blir glade når vi hører og ser samisk i bruk. Vi er alltid med i kampen for det samiske språket.
De av oss som har tid og evne vil prøve å lære seg det. Noen av oss vil tilogmed lykkes.
Jeg har prøvd sia jeg var fjorten. Brevkurs. C-språk i videregående. Kurssirkel. Jeg prøver ennå. Få ting føles mer urimelig enn når folk sier at samisk er enkelt å lære seg, og at det nærmest en plikt som same å gjøre det. At det er noe du som same “pinadø bare har å gjøre”.
Stikk fingern i jorda – aksepter oss
Det er tøv. Det er ikke enkelt å lære samisk. De som klarer det fortjener heder og ære for den innsatsen de gjør – gjennom å lære seg et grunnleggende annerledes språk, som det ikke er lett å få øvd seg i, ikke lett å få praktisert.
Blant oss samer utenfor Indre Finnmark, vil de som kan samisk derfor alltid være en minoritet.
Forhåpentligvis en voksende minoritet. Samisk kan vokse og bli større også utenfor språkets gjenværende kjerneområder – hvis det offentlige, hvori opptatt Sametinget, legger opp til det.
Men kan vi realistisk forestille oss at det blir normen å være samisktalende blant samer i resten av Norge? Nei. Det er synd, men det er sant. Og her er vi, da – de norsktalende samene. De gode sametingspolitikere har bare å akseptere oss som likeverdige.
Det er vårt Sameting også
For Sametinget er skapt for oss også. Ikke bare de som er heldige nok til å være vokst opp med samisk hjemme. Tinget tilhører også alle oss andre. De samer som ikke føler behov for å lære samisk. De samer som har viet enorme mengder tid til å lære det – men ikke blir fullt ut samisktalende. De samer som klarer det – men som ikke glemmer hvor de kommer fra, og ikke rykker bort stigen foran slekt og venner.
Ingen har noe med å si at vi skal ha mindre rettigheter innenfor det samepolitiske systemet, enn noen andre.
Slipp ikke de livegne inn i stua
Men det får vi altså høre. Vi der ute, vi “språklause”.
Vi er gode å ha ellers. Vi bærer kulturen i områdene hvor det samiske står svakest. Vi forsvarer det samiske til daglig her ute på ”frontlinjene”. Avsanner myter. Forklarer andre hvorfor et Sameting er en god ide. Vi er nyttige som betalende medlemmer i samiske organisasjoner. Og det er greit å ha telt oss med når myndigheter og presse skal få anslag på hvor mange samer som finnes i Norge. Og ikke minst, vi er stemmekveg.
Men til syvende og sist, skal vi altså få vite at enhver samisktalende presidentkanditat er å foretrekke framfor enhver av oss.
Takk for den.
Valget 2013: en velgerguide
Mange som hører om språkkravet trekker seg enda lengre unna Sametinget. Fjerner seg fra organet som skulle være deres samiske stemme i offentligheten. Kanskje føler de sågar at det samiske i Norge, etter hvert har blitt noe som de ikke kan være en del av. At samiskhet som sådan har blitt tatt over av ei snevrere gruppe, og forbeholdt disse. Og for Sametinget selv, så øker sjansen dermed for at en dag vil komme, hvor noen sørpå sier at dette organet har aldri klart å samle samene. Det har feilet. Det har ikke livets rett.
Andre av oss – oss som det ikke skal være lov å stemme på fordi vi er de vi er – vi blir forbanna. Fordi vi vet at dette systemet har vi rett til å være en fullverdig del av, som alle andre samer.
Og ingen skal få ta det fra oss.
Jeg noterer navn og utspill i min mentale velgerguide. Grunnprinsippet mitt foran neste valg: «Hvis ikke vi er gode nok for deg, så er ikke du god nok for meg».