Da jeg begynte å jobbe i og med pite- og lulesamisk område i Nordland, ble jeg raskt oppmerksom på hvor lite kjennskap nordlendinger flest har om samiske forhold. Som østlending ble jeg overrasket over at norske og samiske miljøer snakket så lite sammen, som om de forholdt seg til to ulike verdener.
Vi har etter hvert lært at ei jente med hijab skal møtes på grunnlag av hennes personlighet, og ikke på grunnlag av hennes hodeplagg. Møter du en person med klær som har samiske elementer, eller som på annen måte uttrykker sin samiske tilhørighet, er det fullt legitimt å stille vedkommende til veggs i samepolitiske saker. Da blir personen raskt gjort til talsperson for reindriftsnæringa, eller stilt til ansvar for hva som går for seg på Sametinget. Hvordan kan forestillingene om den andre gruppa endres? Hvordan kan vi bygge broer, og dempe fordommene?
Kanskje bunner mange kommentarer og spørsmål som samer blir møtt med i interesse og nysgjerrighet. Og når den som spør avslører at hun har lite kunnskaper om det samiske, er det lett å legge skylden på den enkelte personen. Men virkeligheten er at de fleste vet svært lite om samisk kultur, både i fortid og nåtid. Aller minst kunnskap og innsikt finnes om det samiske samfunnet i dag. Uten at jeg har statistikk å forholde meg til, tør jeg påstå at de aller fleste nordmenn ikke aner at det finnes flere samiske språk. De vet ikke at det finnes samer i Nordland, i Trøndelag eller i Hedmark, med tradisjoner langt tilbake i tid. De vet ikke at bare en liten del av den samiske befolkninga er i reindriftsnæringa, og at det er slik det ”alltid” har vært. For folk flest er det samiske fjernt og eksotisk, og noe de ikke forholder seg til i hverdagen.
Hvem har skylda for at det er slik? Skylda ligger i historien og i samfunnet. Mange tør ikke å uttale seg om samiske spørsmål, fordi det ene de i alle fall har fått med seg, er at de har for lite kunnskap. Og man kan lett tråkke i salaten. En kveld på byen i Bodø kom jeg tilfeldigvis i snakk med en ung fersk student fra Østlandet, som syntes det var ”veldig fint når samene kler seg i sine samiske nasjonaldrakter”. Hun avslørte straks at samene var noe hun bare hadde hørt om på TV og kanskje sett et par bilder av i en lærebok på skolen. Vi uttalte oss på så forskjellig grunnlag at den enkleste utveien var å endre samtaleemne. I den aktuelle situasjonen skjønte jeg litt av hvordan det kan oppleves å framstå som same, og å møte på denne kunnskapsmangelen hvor enn man snur seg. Det blir for krevende å skulle endre holdningene til alle man møter, og enklere enten å late som ingen ting, nikke og smile, eller unngå å snakke med de som ikke er ”innenfor”. Studenten fra Østlandet har ikke tatt et aktivt valg om ikke å lære om samer, men har aldri blitt eksponert for det samiske. Hun vet at det finnes en samisk urbefolkning i Norge, men ingen har utfordret henne i de forestillingene hun har om hva det samiske er.
Det er mye engasjement i samiske miljøer – overveldende i forhold til det en ”søring” som meg er vant til. Det rører seg så mye kunnskap – både som knytter seg til tradisjonelle verdier og til akademisk kompetanse – men det er det få utenfor de samiske miljøene som har noen anelse om. I stor grad forblir kunnskapen om det samiske i samiske forum.
Ønsker vi å bygge broer? Da må vi snakke sammen. Vi bør snakke om helt andre ting enn hvem som har rett til hva på Finnmarksvidda. Vi bør snakke om det som opptar oss – i hverdagen og i verden. Mennesker med ulik kulturbakgrunn kan tilføre ulike perspektiver i de fleste sammenhenger. Ansvaret ligger kanskje ikke først og fremst hos enkeltpersoner, men institusjoner. Samiske kompetanseinstitusjoner bør tørre å ta skrittet ut i verden, for det finnes mange kunnskapshungrige der ute. Først må muligens mange samiske institusjoner ta inn over seg hvor lite verden vet om det de selv vet mye om, og i tillegg reflektere over hvor mye eller lite det samiske provoserer i dag. Jeg tror at folk flest er mindre fiendtlige enn mange tror, hvis framgangsmåten er tilpasset målgruppa. Det må gjerne stilles vanskelige spørsmål, men vi må tåle at svarene avdekker uvitenhet.
Samtidig må storsamfunnet invitere samiske institusjoner, foreninger og miljøer inn i den offentlige debatten, også i saker som ikke primært handler om samene som gruppe. Det må bli en selvfølge at en samisk person først og fremst behandles som menneske – eller som politiker, student, bonde eller reindriftsutøver, selv iført kofte. I noen sammenhenger er etnisk og kulturell bakgrunn et viktig poeng eller bakteppe i en sak, men på lik linje med en norsk person er det en selvfølge at en samisk person skal ha mulighet til å uttale seg i det offentlige rom, om alle aktuelle samfunnsspørsmål. Et samisk smykke, en lue eller et sjal må ikke stå i veien for dialog.
Rasisme er uakseptabelt, men uvitenheten må staten, samfunnet og historien ta sin del av ansvaret for. Enkeltpersoner med samisk bakgrunn kan ikke alene bære ansvaret for å spre kunnskapen. Skolen, media, museer og andre må tørre å presentere et bilde av det samiske som er komplekst, mangesidig, sammensatt, komplisert, og til og med konfliktfylt. Samisk kultur er unikt, men samtidig eksisterer den som en del av det norske og det nordiske, som den også gjennom århundrene har blitt påvirket av. Kunnskap om det samiske er like relevant for ikke-samer som for samer.
En kortere versjon av kronikken sto på trykk i Avisa Nordlan avisa i november 2011.